Historier

Ingress.

Denne fortellingen har flere "lag". I den formen den først kom, var det en "sporing" av aner og etterkommere til Stina Danielsdatter (1779-1869) og et par av hennes nærstående. Det elementet ligger imidlertid innbakt i et noe videre formål, nemlig å undersøke om det finnes et kulturelt etnisk nettverk som holdes sammen av forestillinger gått i "arv" ved en forestillingsprosess som med et moderne begrep kalles "memer".  Akkurat dette elementet skal ikke være framtredene i denne fortellinger, men hører mer hjemme i de filosofiske vurderingene som legges fram på hovedsiden av dette nettstedet (ikke offentlig).

 Kildeoversikt

De fleste av disse, unntatt to (Bygdebok for Bindal og personlig meddelelse) er tilgjengelige på nettet, noen litt mer omstendelig enn andre.                                                  

NOU 2007:14 "Samisk naturbruk og rettssituasjon" (NOU), Ministerialbok Kolvereid (Mini K), Ministerialbok Snåsa (Mini S), Ministerialbok Overhalden (Mini O), Ministerialbok Harran (Mini H), Ministerialbok Vassås (Mini V), Bygdebok for Nærøy  bind I og IV (BN), Snåsaboka bind III og IV (SB),  Grong bygdebok bind III (GB), Bindal bygdebok bind III (BB), Folketelling 1801 (FT 1801), Folketelling 1865 (FT 1865), «Årbok for Namdalen 1989» s 99-106: Samemantall 1782 ved Anders Løøv, Nasjonalbibilioteket (ÅBN), Skifteprotokoll for Namdalens sorenskriveri 1814 (SNS), Jorun Jernsletten, doktorgradsavhandling: «Bissie Dajve landskap og relasjoner i sørsamisk kultur» (Jernsletten), «Fattigvesnets utvikling på 1800-tallet – med blikk på Namdalen» av Anna Erhard (Erhard), Personlig meddelelse Arvid Jåma (Jåma), Bilder: Arild Tømmerås (@T).

                                                                        #

Ole Eriksen Klev på Årfor og Anders Nilsen Tømmerås var etter alt å dømme nær bekjente. Vi antar her – i denne versjonen av Stinas biografi - at Anders sin rolle ikke begynner før han blir presentert for Stina da hun kommer til Foldereid 1810-11. Sammen med seg har hun Morten Johnsen Moa, en tidligere husmann på Harran. (FT1801). Kildene opererer med forskjellige årstall for fødeåret hans, 1748 (FT1801), 1752 (gravfesting) og 1755 (samemantall).  Han har trolig vært dreng på Moa, kanskje fra ungdommen av, for han er registrert der i samemantallet 1782, «27 år, konfirmert, leser godt» (ÅBN). Han er også registrert viet med enken Maren Olsdatter Moa i 1788 (Mini H 1788). Maren er registrert i nattverdslistene (kommumikanter) to ganger i 1768 (Mini H). Antagelsen er at Maren Olsdatter tidligere hadde vært gift med en av brukerne på matrikkelgården Moa og hadde fått kårfeste på husmannsplassen etter at mannen døde (GB III s 222 og 223). Morten hadde trolig fra ungdommen av vært gårdsdreng på Moa. Siden folketellingen 1801 beskriver ham som husmann med jord er det rimelig å tro at Maren hadde behov for hjelp etter at mannen falt fra. Når hun selv gikk bort i 1809, var ikke vilkårene for at Morten kunne sitte på husmannsplassen lengere til stede og han måtte vike. (FT 1801).

Snåsa.  Ole Eriksens Klev (Årfor) hadde en søster som var gift med Ingebrigt Bertilsen på Svarva Øvre i Snåsa. Han hadde overtatt gården i 1793 og etter at faren døde 1798 flyttet moren Ane Ingebrigtsdatter til Svarvatangen som hun hadde fått som kårplass i 1800 (SB IV 285). Samme året hadde hun giftet seg opp igjen med bror til den forrige brukerkona og bodde på Tangen i alle fall til sønnen Nikolai overtok i 1810 (SB IV 288).

Stina hadde vært «tiener» hos Butul Baardsen på Berg (FT 1801), men etter den tid fikk han vanskelighetheter skal en tro bygdeboka. (SB IV s 110) Det er flere ting som taler for at Stina på denne tiden skiftet arbeidsplass og kom til Svarvatangen som taus. Særlig det faktum at hun i forbindelse med vielsen til Morten i 1811 hadde oppgitt Svarvatangen som «adressenavn». (At presten har skrevet «Svartåtangen» i kirkeboken er helt klart en feilføring fra hans side og skyldes muligens at han ikke helt hadde forstått aksenten til Stina.)

På Svarva Øvre bodde Nikolai (døpt Nicolaus) hos broren Ingebrigt og kona hans - Beret Olsdatter Klev. Det er ikke urimelig å tro at han stundom besøkte moren på Tangen og la merke til samejenta Stina. I alle fall hadde de samkvem som førte til at datteren Daniela ble født i 1806. I kirkebokens registrering av dåpen legger en merke til to ting. Noe uvanlig har presten bare skrevet fornavnet hennes – Stina med stor og klar gotisk håndskrift. Ellers pleier det å være etterfulgt av et farsnavn, eventuelt stedsnavn. Det andre er fadderne. Fem stykker og ingen synes å være fra Nikolais familie. Tre av dem kommer fra Åsa og en fra nabogården Kjevli. De ligger et stykke på østsiden av bygda. Den femte kommer fra Kjenstad midt mellom de to øvrige og Svarva (Mini S 1806) (SB IV s 362, 365 og 396) .

I 1810 overtar Nikolai Svarvatangen som plass. Samme året gifter han seg med ei Kjersti Pedersdatter Parnas (SB 288). Da har det vel ikke lenger vært boende på Tangen for samejenta Stina og «lausungen» hennes.

På Berg hadde Butul (også nevnt som Bottolf) i 1801 en annen tjenestepike i tillegg til Stina - Barbro Thomasdatter, beregnet født i 1777. Heller ikke hun kan en se er døpt eller konfirmert i Snåsa eller i en av anekskirkene i "Findlierne". (Det går for øvrig klart fram at presten har hatt en hånd med i registreringen av personer under manntallet for mannsnavnet Thomas har korrekt latinsk genitivbøyning - Thomæ.) Lierne strekker seg nordover langs svenskegrensen helt opp til søndre del av Limingvannet ved Jomafjell. Kirkelig sett har de nomadiske samene her på den tid antakelig like gjerne som til Snåsa, sognet til Føllinge lappmarkspastorat (1746-1861) i Frostviken, Nordre Jãmtland. I Snåsa begraves en Barbro Thommesdatter i 1825; 50 år gammel, død av vatersott - fra "Brendmoen under Svarva indre". Er dette den samme Barbro som tjente sammen med Stina i 1801? Utfordringen er at Brennmoen ikke er registrer som husmannsplass før ca 1866 (SB III s 286) ( SB IV s 288). Hvem bodde her før den tid. Samer? Hvor mange tjenestefolk med samisk etnisitet var det rundt om på gårdene i Snåsa og nabosognene?

Vi ser at omkring 1809 synes situasjonen for Stina og Mortens vedkommende være usikre, for ikke å si umulige og de må se seg etter en løsning. Men hva er det som synkroniserer handlingen – hva er det som fører dem sammen? Den videre resonneringen er grunnlagt i en spekulasjon, ordet kommer fra latin speculare som betyr «å se, som i et speil». Det er imidlertid flere faktaopplysninger som er til hjelp i ressonementene.

Jorun Jernsletten skriver i sin doktorgradsavhandling at hos sørsamer er bevisstheten stor hva angår personenes relasjon, fødested, slektninger og sijte. Blodslinjer knyttet til slektsteder er ofte grunnleggeleggende for hvilke relasjoner personer inngår i, i hvilke deler av landskap de har tilgang til og hvilken annen kunnskap de introduseres for. (Jernsletten s 66)

Følger vi Jernsletten vil konklusjonen lett bli at Stina og Morten er i slekt på en eller annen måte og har tilhørighet til samme eller nærliggende sijter (sameboplass). Begge har ganske sikkert samisk som morsmål. I dette perspektivet ville det ikke ha vært tilfeldig at de to møttes og søkte en løsning på livsproblemene sammen. Navnesporet «Stina» og eventuell svensk tilknytning skal vi komme tilbake til. Samene vi skal følge her var nomadiske og en nasjonal grense liten hindring for dyr og folk på den tiden.

Folketellingen 1801 har en egen bolk for «Lapperne i Overhalden under Trondhjems Amt». (Orginal vedlagt.) Personene registrert er på vanlig måte inkorporert i Digitalaarkivets versjon. Dersom en søker opp navnet «Daniel» i soknene som hører inn under Overhalla, får en fram to navn som hører inn under «samekohohorten», nemlig Daniel Jacobsen 37 år og Daniel Sivertsen 41 år. Begge tilhører samebostedet Flåttåfjell (like vest for Trones) og begge gjenfinnes som konfirmanter i ministerialboken for Overhalden, kronologisk liste (Mini O 1783 og 1784). Dersom en sammenlikner alder i den digitaliserte utgaven at folketellingen med originalen (se denne), ser vi at Arkivverket har feilført alder på Daniel Sivertsen. Begge er 15-16 år når Stina blir født og anses derfor for unge til å være faren (kanskje). 

Vi holder oss fortsatt til orginalmanuskriptet og ser under sijte kalt «Jaamafield» - dag Jomafjell i Røyrvik kommune. Det ligger tett inntil grensen mot Sverige nordøst for vannet Limingen og var i eldre tider kalt Jouma-Saiwo - et av samenes hellige "arvefjell" (NOU s 33). Det er fire hustander på listen, alle reindriftssamer. De tre første har alle etternavnet Johnsen og i den fjerde husstanden finner vi en John Danielsen 45 år og kona Sophie Johnsdatter 23: «Mand Begge i første ægtes. Lever deels av vilt og deels av renens dyr». Kona Sophie er 23 er (aldersforskjell 22 år) og en datter Sirie er 7 år; Sophie må altså ha vært rundt 16 år da Sirie ble født. Ser vi på de tre første husstandene finner vi John Johnsen 53 år – beregnet født ca 1748, Niels Johnsen – beregnet født 1773 og Jacob Johnsen – beregnet født 1756. En antakelse kunne være at John og Jacob er brødre og Niels er sønn til John. Videre kan vi anta at Sophie Johnsdatters far er John Johnsen og at Daniel er svigersønnen hans.

Med ovenstående som bakgrunnsteppe kan et tenkbart scenarium være at «vår» Morten Johnsen er bror til John og Jacob og John Danielsen er eldre bror til Stina. Trekker vi så inn «navnesporet Stina» kan det være at Daniel kommer fra en svensksidig gren av Johnsen-slekten. Hvorvidt barn til reindriftsamene i indre Namdalen ble døpt i Norge eller Sverige var ellers ganske avhengig av når på året de ble født. Vinterbeite var i Sverige og dåpen kunne være i et av kirkestedene der (Jåma), for eksempel Frostvikens Capell. Det er for øvrig iøynefallende at slektskap ofte synes å trumfe alder. Det kan bl.a. ha med tilgjengelighet av arbeidskraft å gjøre. Ung ektefelle har ofte unge familieforbindelser og ettersom reindrift er arbeidskrevende, kan slike forbindelser være praktisk med hensyn på arbeidskraft (Jåma).

 (Hele denne familieoversikten kommer fram ved å søke opp   Nord-Trøndelag/Harran sokn    John Danielsen   Beboere +   i digitalarkivets versjon av FT 1801.)

Nå begynner Stina og Morten på et nytt kapittel i livet – Svarvåa og Foldereid. For Morten varte det ikke lenge, for Stina godt over et halvt sekel. Hvem som introduserte Morten for heigården Svarvåa er ikke godt å si. Både Anders Nilsen på Skaftnes og Ole Eriksen på Årfor hadde nødvendigvis god kjennskap til Simlevassmarka som var del av den store eiendomsporteføljen til postmester Knoph i Bindal. Sikkert er det at Morten Johnsen fikk festebrev fra Knoph og flyttet inn på Svarvåa rundt 1812. De hadde blitt viet i Foldereid 8 desember 1811 og Anders Nilsen og Ole Eriksen var forlovere. Hvordan Anders kom inn i bildet vet vi ikke, men Stina kjente helt sikkert til Ole fra før. Søsteren hans var gift med Ingebrigt Bertilsen på Svarva og etter som Stina etter all sannsynlighet hadde tjent hos moren hans, visste nok Ole godt om Stina og begivenhetene som førte til at hun dro fra Svarvatangen.

Morten dør allerede 8. november 1812. Et par år etter var det «Skifte efter afd. Morten Johnsen Lap Svarvaaen af Kolvereids Prestegjeld Aar 1814 den 26 October».  Peder Knoph som gårdeier var største kreditor og hadde krav på 8 daler 1 ort og 8 skilling. Mesteparten var nok festeavgift. Enken Stina Danielsdatter fikk dekning for sine begravelsesutgifter og boet balanserte (SNS skifte 1814 nr 43).

Fjellgården Svarvåa var å finne på den nord-vestre sida av elva med samme navn som renner fra Markavatn til Svarvåvatn, som er den innerste delen av Saglivatn. Jorda i hele dette dalføret mellom de vannene er spesielt fruktbar, med en vegetasjon og et planteliv som en bare finner på et begrenset antall steder i landsdelen. Brukerne i Svarvåa søkte oftest Foldereid når de hadde bruk for kirkelige handlinger selv om de offisielt lå under Leka fjerding. Langs fjellveien ned til Årfor eller Leirvik måtte en regne to-tre timers gange. Til Bindal var veien kortere, med Årsandøy som nærmeste post- og handelssted da dette ble opprettet (NB IV s 134, 136).

Ikke lenge etter at Morten døde i 1813 flytter Anders opp på «fjellet» til Stina. På dagen et år etter at Morten falt fra gifter de seg. (Mini F). Denne gangen hadde nok Stina måttet la samisk slektskultur og tradisjon vike for hun var igjen trengt opp mot veggen i form av en vanskelig livssituasjon hvor hun befinner seg langt oppe i heiene i Simlevassmarka, alene med et barn på seks år. De fikk en datter Martha Marie i 1816 (Mini F 1816) - fem år senere får de enda en datter - Kirstine (Mini F 1821). Så er det altså tre søstre på Svarvåa medregnet Daniela i den tiden hun kan ha vært der. Vi skal senere se at hun antagelig tidlig kom til Bindal.

I kirkebøkene har det ikke vært mulig å finne datoen for når Morten gikk bort. Det kommer imidlertid fram i skiftet og er gjentatt i bygdeboka (SNS nr. 43) (NB IV s 138). I bygdebøkene forekommer en datter Bereth født i 1813, men dåpen er ikke å se i kirkebøkene. Hun forkommer i bygdeboka for Foldereid (BN I), men selv den er ikke enig med seg selv for det er forskjellige anførsler vedrørende henne under Heimstadhaugen (s 259) og Nedre Skaftnes (s 137). Jeg velger derfor å holde meg til Bygdeboka for Gravik (BN IV) som under Svarvåa (s 138) har en versjon som stemmer rimelig bra med dåp, fødslel og konfimasjon i kirkebøkene. Et unntak er døpenavnene. Den eldste er døpt Martha Marie, født 8 Des 1816 på Svarvåa, døpt 1 Jun 1817 (jfr. klokkerbok Foldereid). Den yngste er døpt Kirstine født 19 Apr 1821 på Svarvåa (Mini F 1821). En årsak til forvirringen kan være at Martha Marie ved konfirmasjonen i Vassås kirke 1831 kaller seg Bereth Marie Andersdatter og bor på Horsberg. Gården ligger tvers over fjorden fra Årsand og som nevnt ovenfor, er det relativt kort vei fra Svarvåa ned til Djupvik ved Sørfjorden. Søstrene måtte nok tidlig ut i tjeneste. Når Kirstine senere har blitt kalt Kjerstine, så er nok det et dialektfenomen. Imidlertid kan det være en liten flik av «navnesporet» til Stina som her har dukket opp – nemlig Christina som Stina er en forkortelse for. Kirstine blir konfirmert i Foldereid kirke i 1837, femten og et halvt år gammel. (Mini F). Anders er her gitt adresse på Årfor og er 75 år..

Bygdeboken avslutter innlegget om Anders Nilsen slik: «Hans brukertid på Svarvåa varte til omkring 1828 da plassen ble overtatt av nye folk. Anders og Stina var i alderdommen på legd i Foldereid sogn der de døde.» (NB IV s 139)

Da Anders og Stina flyttet ned fra «fjellet» var han 66 år og hun 49. Daniela (nå kalt Danielle i kildene) 22 år, Bereth 15 og Kjerstine 7. Daniella ble konfirmert i Vassås kirke i Bindal 19 år gammel – adresse «Terrok.  Liden kunnskap men god oppførsel» Det er en tilførsel i kirkeboken som sier at hun ble vaksinert i 1817, dvs. 11 år gammel. Kanskje har hun vært i tjeneste i Bindal siden før det? (Mini V 1825).

Så dør Anders to år etter Kirstines konfirmasjon: «1839 12 August Lægdslem Anders Skaftnes 78 år, Finne.» (Mini K). Vi vet ikke om Stina var på Finne ved Kolvereid samtidig For å undersøke videre om hennes skjebne kan det være dags å se litt på «legdsinstituttet» i Norge.

I de gamle landskapslovene fra tidlig middelalder ble begrepet omgangslegd formalisert, der skulle en fattig forsørges på gårder i et sogn. Munkeordene hadde en viktig rolle i det kirkelige fattigvesenet. Etter reformasjonen falt en stor del av den kirkelige fattigomsorgen bort. Fattigdom ble stigmatisert som synd og det kristne barmhjertighetsidealtet mistet mye av sin betydning. Å være fattig ble en moralsk svakhet. I Namdalen ble fattigforsørgelsen på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet stort sett organisert gjennom bygdekommisjoner som var inndelt etter sogn. Kommisjonene hadde noen øremerkede skattepenger de kunne fordele. Presten var som regel den framstående person i dette arbeidet og som oftest også leder for bygdekommisjonens arbeid med fattigstellet (Erhard).

Fattiglovene av 1845 ga for første gang en samlet, enhetlig fattiglov for hele landet. Den var todelt – en lov for landsbygdene og en lov for byene. En av de viktigste endringene etter de nye fattiglovene av 1845 var politisk. Styret i fattigkommisjonene skulle i større grad velges av herredsstyrene. Selv om presten på landsbygdene fortsatt var leder, betydde det et mer demokratisk system. De fattige ble inndelt i kategorier, herunder fattiglem og legdslem. Mennesker under disse kategoriene ble bortsatt mot betaling med mindre det kom fram i protokollens merknader at de hadde en form for privat forsørgelse (Erhard).

Nøkkelord her er protokoll. Formannskapslovene var to lover som ble vedtatt av Stortinget i 1837 også kjent som «Lovene om Formandskaber i kjøbstedene og paa landet». Det ble opprettet nye folkevalgte organer i henhold til disse lovene og landet ble delt inn i formannskapsdistrikter, på bygdene gjerne delt inn etter grensene for prestegjeld og sogn. Litt senere ble disse distriktene kalt herreder. Kolvereid og Foldereid ble et herred styrt av folkevalgte og fattigkommisjonen skulle føre protokoll.

I Stinas tilfelle ser vi at hun har blitt navngitt som Stina Danielsdatter i så vel skiftet etter Morten Johnsen som i alle anførslene i kirkebøkene i Foldereid og Bindal fram til og med Kirstines konfirmasjon i 1837. Dette fikk en interessant endring i de to siste offisielle dokumentasjonene vi har om henne – nemlig folketellingen av 1865 og begravelsen i 1869.

Folketellingen har henne som Stina Niklasdatter, 80 år og «Lægdslem» på Kalvik i Foldereid sogn (FT 1865). Etternavn og alder er feil - Stina er på det tidspunkt 86 år og etternavnet tilhører datteren i Bindal. Det skal riktig nok være Nikolaidatter, men Danielles far var vitterlig døpt Nikolaus og det kan hende Stina med sin aksent har uttalt det for Niklas – den svenske formen (igjen «språksporet»). Hun har vel snakket om sin datter Danielle som boddde med mann og barn på plassen Åsen under Horstad i Åbygda (BB s 201 og 208). Her hadde hun ogå et barnebarn som var gift med en same fra Velfjord (BB s 202). På Kalvik bodde på den tiden også Dorthea Hansdatter, gift med Andreas Arntsen (NB I s 78). Dorthea var fra Bindal, født og oppvokst på Horstad i Åbygda - samme sted som Danielle bodde og var fem år eldre enn henne (BB s 204). Hun må vel antakelig ha kjent til Stina og datteren også fra den kanten.  Et pussig sammentreff er at Dortha har en sønn - Aleksander Andreassen - som senere skal gifte seg med Stinas barnebarn Mine Iversdatter. At FT 1865 har bommet med seks år på alderen kan skyldes så mangt, men Stina hadde en datter Bereth som bodde på Heimstadhaugen under Sjølstad like i nabolaget (NB I s 259) og en annen Kirstine på Heimsnes bare en knapp mil lenger inne i fjorden (NB I s 416). Hvor nær var kontakten?

Når Stina dør fire år senere er hun på Skaftnes i Foldereid sogn, nok en gang «Lægdslem». Nå heter hun Stina Andersdatter og presten har skrevet «90 år?? Død af tæring». Her er alderen riktig, men Danielsdatter er forsvunnet i glemselen – tretti år etter at Anders døde. Antagelig har hun fått navn etter de to døtrene presten visste om – noe måtte han jo skrive.

I Statsarkivet ligger ganske sikkert protokollene for fattigkommisjonen i Kolvereid herred. Stina bør ha fått opptegnelser der i de 24 årene den var pliktig til å føre journal over sine disposisjoner i tiden mellom fattiglovens ikrafttredelse og Stinas død. Det svenske statsarkivet har en avdeling i Østersund. Her ligger de gamle kirkebøkene for Føllinge lappmarkspastorat. En annen informasjonskilde?

En ytterligere mulighet forl mer eller mindre sikker viten om Stina og hennes opphav er mitokondrielt DNA. Det er et arvestoff som overføres kun fra mor til datter i en stort sett helt identisk utgave. I «sporingen» av Stinas etterkommere har en funnet (inntil nå) to personer som har slikt DNA og det er tatt initiativ til å innhente slikt materiale.

Det finnes to fotografier som en antar kommer fra Foldereid og er tatt på den tiden Stinas døtre bodde der - et miniportrett og et familiebilde (@T). Bildene tilhører en familiesamling med direkte tilknytning til så vel Bereth på Heimstadhaugen som til Kirstine på Heimsnes - andre muligheter enn disse to personene synes små. At det ikke er samme kvinne på begge bildene er sannsynliggjort ved at det finnes et referansebilde av Bereth (@T), en antar derfor at miniportrettet er av Kirstine. Ut fra komposisjon og klesdrakt kan fotografiet være fra 1880-årene og bildet av Kirstine kan eventuelt være tatt i årene like før hun døde i i 1889.. Hun hadde sikkert hatt et strevsomt liv og hadde født 12 barn. Tross dette viser bildet en person med naturlig verdighet og reisning. Dersom hun liknet sin mor, kan Stina også ha framstått slik.